Historier

Veien tilbake: et medlem forteller

Det begynte så smått at jeg ikke skjønte hva som skjedde. Først sluttet jeg å ta bussen i rushtida, fordi det ble så trangt. Så sluttet jeg å handle på det store kjøpesenteret. Etter hvert valgte jeg bort lunsjen med kollegene, bursdager og til slutt det meste som innebar andre mennesker.

Kvinne på vei til bussen

«Angsten er der fortsatt av og til. Forskjellen er at den ikke bestemmer lenger.»

– Eksempelhistorie

Hver gang jeg sa nei, kjente jeg lettelse. Det var det som gjorde det så lumsk. I øyeblikket føltes det som om jeg tok vare på meg selv. I virkeligheten ble livet mitt mindre og mindre.

Kroppen som slo alarm

Det første panikkanfallet kom en helt vanlig tirsdag i kassakøen. Hjertet hamret, det svartnet for øynene, og jeg var sikker på at jeg skulle besvime – eller dø. Jeg lot handlekurven stå og gikk rett ut.

Etter det var jeg mest redd for å bli redd. Jeg begynte å kjenne etter hele tiden: Var pulsen for høy? Var det svimmelhet jeg kjente nå? Jeg planla dagene ut fra hvor jeg kunne komme meg raskt ut, og hvor det var minst folk.

Å si det høyt

Det var søsteren min som til slutt sa det rett ut: «Du har forandret deg. Jeg er bekymret for deg.» Først ble jeg sint. Så begynte jeg å gråte. Det var første gang jeg sa høyt hvor redd jeg hadde vært, og hvor lenge det hadde holdt på.

Hun ble med meg til fastlegen. Der fikk jeg høre at det jeg opplevde, er noe veldig mange kjenner på, og at det finnes god hjelp. Bare det å høre at jeg ikke var den eneste, gjorde noe med meg.

Gruppen som ble et vendepunkt

Ved siden av behandlingen begynte jeg i en samtalegruppe i lokallaget. Jeg var livredd den første gangen, og satt nesten hele kvelden uten å si noe. Men jeg hørte de andre fortelle om ting jeg trodde bare jeg tenkte. En av dem beskrev nøyaktig den samme kassakøen.

Etter noen uker turte jeg å dele selv. Ingen så rart på meg. Noen nikket, en lo gjenkjennende. Det var en enorm lettelse å slippe å late som.

Små steg, mange ganger

Sammen med behandleren laget jeg en plan med små steg. Først gikk jeg inn på nærbutikken når det var rolig, og kjøpte én ting. Så to. Så sto jeg i kø. Det var ubehagelig, og noen dager gikk det ikke i det hele tatt. Men jeg lærte at angsten stiger, topper seg og går ned igjen – hvis jeg blir værende.

Gruppa var der hele veien. Vi heiet på hverandre, også når noen hadde hatt en tung uke. Det betydde mye å ha noen som forsto at det å ta bussen to stopp kunne være en seier.

Der jeg er nå

I dag tar jeg bussen til jobben og handler der jeg vil. Jeg har vært i bursdager, og i sommer var jeg på fjelltur med søsteren min. Angsten er der fortsatt av og til, særlig når jeg er sliten. Forskjellen er at den ikke bestemmer lenger.

Hvis jeg skulle sagt noe til den jeg var for noen år siden, ville det vært dette: Du er ikke svak, og du er ikke alene. Det finnes en vei tilbake, selv om den går i små steg.

Har du en historie du vil dele? Vi vil gjerne høre fra deg. Send den til oss via kontaktskjemaet – du bestemmer selv om du vil være anonym.

Bli med

Sammen gjør vi en forskjell

Som medlem bidrar du til mer åpenhet, bedre hjelp og et sterkere fellesskap for alle som er berørt av angst.