Vi har nå passert nyttår. Vi har lagt 2023 bak oss og tatt fatt på 2024.
Først kom alle tankene om året som har vært, alle tingene vi ikke har rukket, ikke har turt, ikke har fått til. “Jeg burde ha gjort det”. – Så kom nyttårsforsettene og alle tingene vi skal gjøre. Vi skal trene mer, spise/ drikke mindre, spare mer penger, hvile mer, være med på mer, være mer! Men ingen får til alt. Gjennom året som har vært, har jeg hatt en storrengjøring oppe i mitt eget hode. Alle gamle tanker har blitt snudd, vendt og omgjort til noe nytt. Tanker om meg selv, om andre, hvem jeg er, og hvem jeg vil være! Så her kommer noen ting jeg har lært:
Å stå i angsten er ikke for pyser, men etter hvert blir man bedre på det.
Å virkelig stå i angsten, slippe den inn og la den bli, kan virke skummelt, til og med farlig. Jeg har fryktet det så mange ganger; hva skjer hvis den får ta over? For ett år siden hadde jeg som mål å trosse angsten, å gå imot den. “På tross av angsten..” sa jeg. Jeg ville ikke lenger leve i mitt selvskapte fengsel. Jeg hadde gjort mye, og var på god vei ut av angsten, men jeg følte fortsatt at noe sto i veien for ekte fremgang.
Så sluttet jeg å tro at jeg kunne trosse angsten, for den var en del av meg. Like mye som en arm eller et bein. Den var med meg overalt, så jeg tenkte “la den”. Angsten var der uansett, så hvorfor kjempe imot? Jeg og angsten har blitt godt kjent, så jeg vet når den kommer. “Velkommen” sier jeg, “Jeg har ventet på deg”. Men jeg stopper ikke av den grunn. Jeg vet at jeg er i stand til å takle alt som kommer min vei. Fortsatt kan angsten være ganske tydelig til stede, med sterke symptomer hvor jeg tenker at jeg besvimer eller dør. Jeg har lært at angsten går bort av seg selv, om jeg gir den oppmerksomheten den trenger. Situasjoner jeg tidligere har valgt å unngå, går jeg nå mot med bestemte skritt.
Når angsten kommer, betyr det at jeg er modig og ikke lytter til mine egne kritiske tanker.
Det er én ting å si “jeg er glad i meg selv” og noe annet å utøve det i praksis.
Å bli glad i seg selv er ikke så lett. Jeg har mange feil som jeg har skammet meg over, lenge. Hele livet hvis jeg tenker meg om. Jeg har aldri vært bra, eller flink, eller stolt av meg selv. Jeg har aldri fått til noe! Aldri tenkt at dette er jeg god på. Nå vet jeg jo at dette ikke er sant, men samtidig så tenker jeg; er det egentlig så farlig? Det kan være bra å løsrive seg litt fra alle forventninger vi legger på oss selv. Jeg har innsett at jeg trenger ikke å være god for å kunne gjøre noe. Jeg trenger heller ikke være god i noe for å være bra nok.
Tilbake til det å være glad i seg selv, i praksis, så er handling viktigere enn ord. Det er mye vi kan gjøre for å ta vare på oss selv. Det kan være å trene og spise sunt, det kan være å få nok hvile, gå til frisøren, kjøpe nye klær, eller kutte ut mennesker som ikke verdsetter oss. Finn ut hva du setter pris på i hverdagen. Så setter du av tid til å gjøre det, for deg selv, fordi du fortjener det! Ingen unnskyldninger!
Det kan gjøre vondt selv om det er riktig.
Noen ganger kan det være vondt, skummelt og vanskelig å gjøre det som er bra for oss. For eksempel kan det være vanskelig å sette grenser, skummelt å prøve nye ting og vondt å si farvel til mennesker eller situasjoner som ikke er riktig for oss. Ubehagelig betyr ikke feil, og komfortabelt betyr ikke riktig. Situasjoner vi kjenner godt, kan ofte føles trygge. Vi søker det vi er vant til, og trekker oss unna det ukjente. Dette er normale reaksjoner. Det er derfor viktig å lære oss selv å kjenne, slik at vi kan skille på det som føles godt og det som er godt for oss.
Feil er menneskelig, og har man ikke feilet, har man ikke prøvd!
Å feile gjør oss sårbare. Det gjør oss åpne for kritikk, at vi ikke er perfekte, at vi ikke har alt på stell, at vi ikke er ufeilbarlige, at vi kan mislykkes, ikke få det til, at vi kan misforstå, at vi kan gjøre feil mot andre og mot oss selv. Det betyr at det kan presiseres at i akkurat den situasjonen der var jeg ikke god nok! Det åpner opp for tanken om at kanskje JEG ikke er god nok, som menneske. For hvor går grensa for hvor mange feil man kan gjøre og fortsatt være verdifull?
Det er så mange ting jeg angrer på at jeg ikke har gjort eller sagt, fordi jeg var redd. Jeg var redd for at jeg ikke skulle få det til, og at det ikke skulle gå slik jeg ville. Nå er jeg mer redd for å angre på at jeg ikke turte, enn å kanskje dumme meg ut eller få kritikk.
Til slutt; Jeg er bra nok akkurat som jeg er, og det er du og!
