Lenge før pandemien lamslo verden var Per ensom. Han hadde lenge slitt med å få kontakt med andre mennesker, for han følte han ikke var god nok. «Alle» trodde han var en utadvendt fyr, for han var jo alltid så sprudlende, positiv og glad. Men Per hadde et beskyttende skall rundt seg. Han trakk skallet over hodet når han trengte å tilpasse seg andre eller når han tenkte at andre forventet en glad gutt. Dette rev og slet i Per. Jo flere masker han satte på seg, jo dypere sank han inn i en verden han egentlig ikke passet inn i.
På jobben var Per en som godt kunne være i sentrum av begivenhetene, men inne i hodet hans var det en kamp om å finne sin plass på arbeidsplassen. Han slet fælt med tanker om å ikke være bra nok, og så snart han hørte latter i korridoren, så var han sikker på at de lo av ham. Han gjorde alt han kunne for å vise de andre at han var god nok, men uansett hvor mange gode tilbakemeldinger han fikk, så prellet det av ham. Jo mer han prøvde å overbevise seg selv og andre om hva han var verdt, jo mer ensom ble Per.
Han kunne delta på julebord og føle det som om han befant seg i en ensomhetståke, der det foregikk mye positivt og sosialt utenfor hodet hans, men der han selv var innhyllet i en udefinerbar tåke som bare føles så uendelig trist og vond.
Det var først når han fikk snakket med noen at det løsnet litt. Per hadde skjønt at han måtte dele sine tanker med andre, og det skulle vise seg at det å snakke om hva han tenkte og hvordan han opplevde ensomhet, var noe han ikke var alene om. Da ble det også enklere å ta tak i tankene som hadde plaget ham i lang tid, og dele dem med andre.
