Halvparten av oss opplever en psykisk lidelse i løpet av livet. Likevel er det bare dem som er hardest rammet som får hjelp, og den er ofte kortsiktig. Cristoffer Edvinsson (36) er blant dem som trenger langsiktig terapi. Han sliter med kraftig angst og opplever at systemet svikter igjen og igjen.
Foto: Hans Støver Eek/Angstforeningen
Cristoffer kommer lett andpusten inn i lokalene våre. Vi kjenner han fra en av Angstforeningens samtalegrupper. Han er en av de mange vi møter som sliter med angst og depresjon på et nivå som begrenser livet hans. Cristoffer har kone, hund og leilighet på Romsås i Oslo, og han driver eget firma som taxisjåfør. Likevel er det vanskelig å få hjulene til å rulle i hverdagen.
Den siste halvannen uka har han ikke klart å jobbe. Angsten suger energien ut av han, og den rene klesvasken legger seg i hauger ved siden av senga. Å brette klær eller tømme oppvaskmaskinen er energi han må ta fra en overskuddskonto. En konto som er tom og som han trenger hjelp til å fylle.
– Jeg sliter bare med å komme til hos fastlegen. Det er så fullbooket, så allerede der er det en ventetid på flere uker, sier han.
Han forteller at han nå har ventet i snart tre uker bare på å komme til å hos fastlegen, til tross for at han har sagt at han har angst, og det føles akutt. Da blir han henvist til legevakten.
– Jeg er et sted midt imellom. Jeg trenger raskere hjelp enn det fastlegen kan tilby, men jeg er heller ikke der at jeg trenger å dra til legevakten. I min verden skal man være nesten suicidal for å dra dit.
Lang ventetid på hjelp
Cristoffer er ikke alene om å slite med å få rask hjelp. På landsbasis var ventetiden til psykisk helsevern 55,1 dager i 2024, ifølge Helsedirektoratet.no. Siden 2019 år har ventetiden økt fra 43,55 dager. Det er en økning på 26,5 prosent på fem år.
Det er også mange av disse søknadene som blir avvist, og pasientene blir på nytt overlatt til seg selv, om de ikke vil ta kampen mot systemet med å klage. «Man skal være frisk for å være syk» er en paradoksal og velkjent påstand, som gjelder i høyeste grad i norsk helsevesen.
I fjor skrev Helse-sorost.no at sykehusene i Helse Sør-Øst avviser 35 prosent av dem som henvises til psykisk helsevern. I august skrev Aftenposten at antallet som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, har gått i taket de siste årene. Samtidig øker andelen som får avslag kraftig.
Dette resulterer i at enda flere blir kasteballer i systemene og går for lenge uten tett oppfølging.
Kasteball i systemet
Cristoffers første møte med psykisk helsevern var allerede i barndommen, på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Sverige, hvor han opprinnelig kommer fra.
Siden han kom til Norge for snart ni år siden, har han vært inn og ut av både terapi og helsekøer. Han har fått noen få timer, enten det har vært hos DPS eller i regi av Rask psykisk helsehjelp i kommunen, så blir han overlatt til seg selv igjen. Sist han ble søkt inn til spesialisthelsetjenesten, fikk han beskjed om at han var for frisk.
Til sammen har han vært kasteball hos omtrent ti til femten psykologer i sitt voksne liv, og han har gjentatte ganger sagt at han trenger mer hjelp. Likevel er det ingen som har fulgt han opp over tid.
– Det har vært klare tegn på at vi ikke var ferdige. Jeg var tydelig på at jeg trengte mer terapi på grunn av sosial angst og generalisert angst. Jeg er en direkte person, men jeg er også høflig. Så jeg takket for meg og det gode arbeidet de har gjort, sier han.
Trenger dyptgående hjelp
Angsten har i perioder vært så sterk at han har tydd til ulike rusmidler som selvmedisinering. Nå har han klart seg uten i et par år, men han er bekymret for å falle lenger ned i håpløsheten, om han ikke får hjelp snart.
– Min angst er kronisk, så jeg trenger mer dyptgående hjelp, sier han.
Han forteller at han ofte blir bedre av depresjonen når han er i terapi og at de derfor tenker at han er bra nok. Når Cristoffer kommer til hos fastlegen, tenker han be om en ny henvisning til DPS.
– Ingen ser på helheten – hvor mange ganger jeg har vært i terapi og at jeg hele tiden havner tilbake. Det må jo koste masse penger at jeg søker meg til fastlege og ulike hjelpeinstanser igjen og igjen. Er det ingen som ser det? De slukker bare branner overalt, sier han fortvilet.
Det er en kjent sak at mange ikke får hjelp hos DPS, dersom de ikke har selvmordstanker. Cristoffer er tydelig på at dette ikke er et problem, og det gjør han redd for at han ikke skal få hjelp.
– Jeg har ikke selvmordstanker, men håpløshetstanker, sier han.
Cristoffer opplever at angsten tapper han for energi og livsglede. Han beskriver det som en form for utbrenthet. Det er krevende å slåss daglig mot egne følelser.
– Jeg har så mye følelser og tanker i hodet som bare går rundt og rundt. Jeg pleier å si at jeg ikke har tankekjør, men følelseskjør, forteller han.
Vi trenger en psykisk beredskap
Samfunnets psykiske beredskap er under stort press, fordi det er en sterk økning i hvor mange som sliter psykisk. Tall fra Folkehelseinstituttet (FHI) og Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) 2022 viser en klar økning i psykiske plager blant unge. Det har økt fra cirka 16 prosent til over 30 prosent i studentpopulasjonen det siste tiåret.
Samtidig viser NAV at sykefravær med psykiske diagnoser har økt markant i hele befolkningen siden 2019. Til sammen peker dette på større behov og høyere belastning på tjenester som skal gi hjelp tidlig og over tid.
Mange av dem som sliter med å få hjelp kommer til våre samtalegrupper, eller de ringer til Angsttelefonen, som er vår hjelpetelefon og chat. Som ideell organisasjon vil vi selvsagt strekke oss langt for å hjelpe og støtte, men vi tilbyr bare veiledning, ikke terapi. Vi etterlyser derfor et system der flere får hjelp, både raskere og mer langsiktig.
- Så mange som 50 prosent av oss oppleve en psykisk lidelse i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.
- Så mange som 20 til 25 prosent opplever en angstlidelse i løpet av livet, ifølge Helsenorge.
- Rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og cirka 15 prosent i løpet av et år, ifølge Folkehelseinstituttet.
Når tallene er så tydelige, må vi ha en psykisk beredskap som fanger opp flere enn dem som har tyngre diagnoser.
Ut av runddansen
I Angstforeningen møter vi mange som har vært på en runddans i systemet og trenger å ta problemene ved roten. Følelsen av ensomhet og maktesløshet forverrer angst, og mange kjenner at systemene og utfordringene med å få hjelp, gjør dem sykere. De opplever at de faller mellom stolene – de er for friske til å få hjelp og for syke til at vårt tilbud er nok alene.
Cristoffer er blant dem som får utbytte av tilbudet vårt, men samtidig trenger terapeutisk hjelp. Han forteller at sosial angst er hovedproblemet hans, så de ukentlige samtalegruppene er derfor en form for eksponeringsterapi.
– Jeg synes formatet i seg selv er over forventet. Jeg lærer meg veldig mye om angst og får forståelse for andre og det de går gjennom. De gir mange innspill som jeg kan prøve i mitt liv. Jeg får faktisk mer ut av å gå til en gruppe enn noen psykologer og terapeuter jeg har møtt, sier han.
Til tross for at frivillighet hjelper, kan vi ikke redde alle. Vi ber derfor om en tydelig innsats for å få ned ventetidene i psykisk helsevern. Vi ber også om at mennesker med såkalt lettere psykiske lidelser, som angst og depresjon, blir fulgt opp over tid.
De som faller mellom stolene, fortjener mer enn korte løp og midlertidige plastre. Vi trenger en psykisk beredskap som varer. Et helsevesen som ikke bare slukker branner. Vi må holde pasientene i hånda til sårene er grodd.
