Den dagen jeg bestemte meg for å utfordre min egen angst, tok jeg kontakt med Angstringen. På det tidspunktet var det langt fram til møte. Derfor var det ikke knyttet noen bekymringer til at jeg skulle eksponere meg selv. Tiden nærmet seg, og det begynte å bygge seg opp noe ubehagelig. Jeg begynte å veie for og imot, og var mange ganger nære på å trekke meg ut. Heldigvis ville det seg annerledes, fordi jeg hadde fortalt om min beslutning til flere, blant annet min kone. Henne ville jeg ikke skuffe. Derfor møtte jeg opp, til tross for kvalme og svimmelhet.
Som sagt var det utfordringer i dagene før møtet. Da hadde bekymringene bygget seg opp. Natt og dag ble brukt til heftige interne diskusjoner inne i meg om hvordan jeg skulle unngå å tabbe meg ut, kun si noe fornuftig, slutte å kaldsvette, og opptre som en person totalt uten følelser. Det var om å gjøre å lage seg solide scenarier slik at jeg kunne ha full kontroll. Jeg skulle jo ikke vise at mitt indre var i totalt opprør. Jeg kunne ikke vise svakhet. Om å gjøre å holde fasaden. Det er noe som ligger dypt inne i meg. Alt jeg hørte i min barndom var at jeg var da en stor og sterk gutt som absolutt ikke skulle vise svakhet, og i hvert fall ikke gråte.
Og som alltid. Ingen av scenariene jeg hadde strevd med å få konstruert ble brukt.
Jeg ble ikke møtt av hånlig latter og hoderisting slik jeg hadde sett for meg. Jeg hadde kommet hjem på en måte. Funnet et sted som jeg kunne bruke og hvor jeg kunne utvikle meg og bli forstått.
Hva har jeg fanget opp av hjelp underveis?
Det er mye. Blant annet vet jeg nå at det mange med samme skjebne, og som kan hjelpe til med å bygge selvtillit.
For meg har det hjulpet mye bare ved å snakke om angst. Få anledning til å slippe ut mye av det som jeg ikke har turt å fortelle om. Bygge opp tiltak og arbeidsoppgaver jeg selv kan bruke for å bygge opp selvtillit. Arbeidsoppgavene har skapt en forpliktelse.
Ideen om arbeidsoppgaver fikk jeg av en tidligere psykolog som utfordret meg på å kunne gå i en klesbutikk uten å måtte forberede meg på hva jeg skulle handle. For meg har det alltid vært slik at jeg skulle komme meg inn i butikken mest mulig usynlig. Jeg hadde på forhånd laget meg et bilde inne i mitt hode på hvordan det jeg skulle kjøpe skulle se ut. Det sier seg selv at det fant jeg stort sett aldri.
Psykologen ble faktisk med i en butikk for å følge meg opp. Jeg kunne altså ikke slippe unna! Jeg gjennomførte testen med glans, både det å spørre i butikken om hjelp og det å forlate butikken uten å handle noe som helst.
Det har for det meste handlet om å tørre og snakke om angst, og hva det har gjort med meg. Jeg greier å sette navn på ulike hendelser og identifisere dem. Dermed har jeg en mye større sjanse til å leve med utfordringene og vite at det kun er en indre kamp som skaper utfordringene. Det er ikke slik at det ikke finnes nedturer, Neida, de finnes i mengder. Men det som har skjedd er at jeg greier å reise meg raskere. Jeg greier å gjenkjenne de destruktive tankene og kan reise meg igjen uten å måtte gå helt i kjelleren og bli der i lang tid.
Det tok altså omtrent 50 år før jeg greide å finne en måte og metode for bearbeiding. Jeg er stolt av hva jeg har greid. Takker Angstringen for at den finnes og kunne lede meg inn på et annet spor.
Tekst og bilder fra en deltaker.
